Analyse "Et dukkehjem"

av;

Aina, Bente, Christian, Christine, Ida og Runar

”Et Dukkehjem” er et dramastykke av Henrik Ibsen som ble utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det kongelige Teater den 21. desember 1879 i København, og er skrevet i realismen. Ibsen skrev en bok av dramastykket ”Et Dukkehjem” og boken kom ut i Gyldendal Norsk Forlag. Temaet Ibsen tok opp i dramastykket var på den tiden omdiskutert og kritikkverdig. Grunnen var at det var uhørt på den tiden at en kvinne forlot mannen sin. Derfor måtte han skrive om stykket når det skulle fremføres, slik at Nora kom tilbake til hennes mann.

Ibsen er i dag kjent som Norges største dramatiker og en av de store ellers i verden. Han ble født 20. Mars i 1828, og var i ung alder nødt til å tjene penger til livets opphold selv, i og med at faren døde når han var bare åtte på gammel. Studier var viktig for han, så mens han jobbet, studerte han som privatist ved siden av, og latinpensumet han studerte hadde satte preg på hans første stykke, ”Catilina”. Ibsens største gjennombrudd var når han begynte å jobbe på et teater i Bergen i 1851 sammen med Ole Bull, som lærte ham teaterkunsten. Ibsen var ikke videre heldig med skuespillene sine, så han reiste til utlandet og bosatte seg der. Han besøkte ikke hjemlandet sitt mer enn tre ganger på 30 år. I 1900 fikk han slag som svekket ham kraftig, og seks år senere, 25. mai 1906, døde han som Norges største litteraturdramatiker.

«Et dukkehjem» handler om ekteparet Nora og Torvald som lever et lykkelig og fredfylt liv med sine tre barn. Torvald hadde i sin tid vært syk og behandlingen hans var en utenlandstur til Italia. Turen var dyr, men et lån fra Noras far gjorde det mulig. Det Torvald ikke visste var at Nora hadde lånt pengene i banken ved å forfalske farens underskrift. Det ble i ettertid oppdaget og Nora ble satt i et dilemma mellom sin gamle venninne Fru Linde og bankmannen Krogstad. Fru Linde hadde blitt enke og lette etter en jobb slik at hun skulle klare å forsørge seg selv, og Nora klarer å ordne det slik at Fru Linde fikk en stilling under Torvald, i hans nye jobb. Det hun ikke visste var at dette tilfeldigvis var Krogstads stilling, og han begynte å presse henne for å få beholde den. Til tross for Noras trygling for at Krogstad ikke skal fortelle Torvald om hemmeligheten, sender han et brev til ham hvor han forteller hele saken. Torvald blir rasende og frykter mer for ryktet sitt enn for at de ikke skal kunne betale tilbake, men det viser seg etterpå at Krogstad har sendt enda et brev. Det viste seg at dette var gjeldsbrevet, som ville si at alt var over og Krogstad ikke kunne ødelegge mer for dem. Torvald tilgir Nora, men hun har nå begynt å tenke. Hun går inn på rommet og skifter klær, og når hun kom ut igjen fortalte hun at hun ikke kan leve hos ham mer. Hun hadde funnet ut at hun ikke elsket ham mer, og at han ikke hadde gjort henne lykkelig. Hun følte at Torvald hadde behandlet henne som en dukke, og at det hadde vært et dukkehjem hun hadde levd i. Nora legger igjen nøklene og forlater dukkehuset og sin stilling som dukke for Torvald.


Komposisjonen i dette dramaet er oppdelt i tre akter. Det blir fortalt i kronologisk rekkefølge, med tilbakeblikk, eller retrospektiv teknikk. Dette er et kompositorisk virkemiddel, og er brukt for å gjøre handlingen mer fengende, og mindre kjedelig og rett frem. Teknikken gjør at vi får se tilbake i tid på det som er årsaken til ”nåtidens” problem.

Spenningskurven er ikke veldig fremtredende. Vi merker at det bygger seg opp litt, men det holder seg relativt lavt. Akkurat når Helmer har lest brevet og skjeller ut Nora er det en topp som aldri helt roer seg, i og med at hun forlater ham, og dramaet slutter der med en åpen slutt. Det vi derimot får av dette er et vendepunkt som ville sette hele dagliglivet til familien på hodet, og som nok ville vært grobunn for rykter og spekulasjoner i datidens lokalsamfunn dersom dette hadde vært virkelighet og ikke fiktivt.

Eksposisjonen finner vi tidlig i begynnelsen. Vi får presentert person etter person, og det er ingen som kommer inn i handlingen spesielt langt uti historien. Konflikten derimot kommer litt etter litt. Tidlig ser vi for eksempel at det er en lykkelig kjernefamilie hvor foreldrene elsker hverandre og de har ingen problemer (lengre). Jo lengre vi kommer ut i handlingen derimot, jo mer avdekket blir det at Nora bærer på en hemmelighet som vil ødelegge ekteskapet dersom Helmer finner ut av den. Dette bruker Krokstad som utpressingsmiddel mot henne for å få beholde jobben sin i banken, og han skriver et brev til Helmer og forteller hva hun har gjort. Til slutt får han dette, og Noras største frykt er blitt virkelighet. Disse fasene kan se ut som at de er inndelt i hver sin akt – i den første er alt bare velstand, i den andre begynner ting å skje, og i den siste raser alt sammen.

Intrigen i dramaet blir satt i gang av Krokstad som vil presse Nora til å sørge for at han får beholde jobben sin i banken. Hun har lånt penger av ham bak Helmers rygg og er redd han skal finne ut av dette, noe Krokstad bruker til sin fordel.

Det som blir lagt vekt på hos Nora, er at hun alltid er snill og grei og en nikkedukke for Torvald. Hun har ikke noe hun skulle sagt på lik linje med alle de andre kvinnene. Personene i handlingen representerer en familie som lenge har slitt med økonomiske problemer, men dette har nå endret seg siden mannen i hjemmet har fått seg en godt betalt jobb, og dette gjør at det blir lagt mye vekt på penger. Nora får alltid penger av mannen sin til diverse ting hun må kjøpe seg. Blant annet spurte hun om penger til en kjole, men brukte ikke mer enn halvparten av dem. Det Torvald ikke vet er at Nora har en stor gjeld etter at hun reddet livet hans mens han var syk.

Torvald har mange kjælenavn på Nora, som lerkefugl, ekorn, sangfugl, spøkefugl og lille hjelpeløse vesen. Disse kan tolkes på flere måter. Lerkefugl kan for eksempel tolkes som liten og søt, mens sangfugl kan tolkes som en som er glad. Mange kan reagere på måten han kaller henne for sitt lille, hjelpeløse vesen, og dette kan tolkes som om hun er en dukke som ikke klarer noe på egen hånd. Han framstiler derfor Nora som barnslig og hjelpesløs, og en pyntegjenstand i hans øyne

Utseendet og klærne til personene i historien sier her noe om sinnsstemningen og personligheten deres. Nora har blondt hår og har på seg lyse klær, hun er lykkelig gift, mens Kristine Lund har mørkt hår og mørke klær, er fattig og må arbeide for pengene.
Mens Nora skiller seg ulykkelig, skilles Kristine seg lykkelig etter at mannen hennes, som behandlet henne dårlig, døde.

Nora tar på seg mørkere og mørkere klær utover historien, noe som passer med det ulykkelige humøret hennes og kjærlighetslivet. Nora har også kontraster i seg selv; i begynnelsen har hun et lett og lykkelig humør, har på seg lyse klær og hun elsker Torvald. På slutten derimot, har hun på deg mørke klær, er redd og skremt og betrakter ham mer som en fremmed.

Også mellom mennene er det kontraster. Torvald er mørk og vennlig, kan være streng og er en ganske egoistisk mann som behandler Nora som en dukke. Han er høyt ansatt i banken. Han virker også selvsikker i forhold til Nora, som er usikker og nervøs med tanke på hemmeligheten hennes. Krogstad er en mørk og sint mann, mens Rank fremstår lysere enn de andre og er mye mer mildere enn Torvald.

De aller fleste damene på denne tiden hadde det slik som Nora, de var mannens eiendom og var nedtrykt. Ekteskapsproblemer var på denne tiden vanlig i det borgelige hjemmet noe som gjør dette til et allmenneskelig problem. Alle kvinnene fikk ikke lånt penger, så dette var ikke noe som bare gjaldt Nora, de fleste kvinner hadde ikke noe de skulle ha sagt.

Personene var ikke individualiserte, de er en samfunnsgruppe. Både Nora og Torvald kan representere en hvilken som helst borgerfamilie på denne tida. Det var veldig mange kvinner ble behandlet slik som Nora. Torvald Helmer er en vanlig ektemann. Mennene hadde roller som ansvarlige forsørgere, kvinner var eiendommen hans. De var ikke myndige, og hadde ingen rettigheter.

Personene i denne romanen er både dynamiske og statiske. Med statisk mener man at personene ikke forandrer seg fra begynnelsen til slutt, noe Torvald Helmer er et eksempel på. Han er sjefen i huset, og behandler både Nora og barna som dukker gjennom hele boken. Han er også en egoistisk mann, der hans behov kommer før andres.

Med dynamisk mener vi at personene forandrer seg fra begynnelsen til slutt, slik både Nora og Krogstad er et godt eksempel på. Nora går ifra å være lykkelig gift, og til å finne ut at hun egentlig ikke hører hjemme hos Torvald. Hun flytter både fra ham og barna.

Hovedpersonene her er Nora og Torvald, som er lykkelig gift. Den tydeligste av dem er likevel Nora. Hun lever et fint liv med Torvald, men under overflaten skjuler hun er dyp hemmelighet. Hun har tatt opp et lån for å redde mannen sin da han var syk for mange år siden, og hun kjøpte en sydentur for henne og ektemannen. Uten denne ville Torvald vært død. På denne tiden var det ikke lov å låne penger dersom en er kvinne, derfor skrev hun under med farens navn, selv om han er død, og det skjedde i hemmelighet.

I begynnelsen var Nora alltid glad og lykkelig, men utover skjer det noe. Hun blir presset til å fortelle sin mann at hun har et lån, noe som gjør noe med henne. Hun velger til slutt å gå fra Torvald og barna for å bli et selvstendig menneske. Hun gikk fra å være lykkelig gift, til å bli ulykkelig skilt.

Flere personer som er viktige for handlingen er Fru Linde, Doktor Rank og Krogstad. Doktor Rank pleier å besøke Nora og Torvald hver dag, i og med at han er en svært god venn av dem. Nora stoler svært mye på Doktor Rank, og han forteller at han er dødssyk og bare venter på å gå bort. Det er bare han som vet om det, men han forteller Nora at han vil legge igjen et visittkort med svart kors på den dagen han vender seg og vil dø i fred. Det Nora ikke vet er at Doktor Rank er forelsket i henne.

Fru Linde er en gammel venninne av Nora som kommer uventet på besøk. Hun har nettopp blitt enke og har ingenting igjen, så Nora lover at hun skal skaffe henne en jobb. Siden Torvald er direktør i aksjebanken, kan han gi henne en stilling, som etter hvert viser seg å være Krogstads. Han var sakfører i bygda, og truer nå Nora til å skaffe ham jobben tilbake. Dersom hun ikke gjorde det, ville han sladre til Torvald om lånet av penger. Han sender et brev til ham hvor han forklarer at Nora har tatt opp et lån uten hans tillatelse, og at hun forfalsket farens underskrift. I postkassen lå det også et svart kors fra Rank.

På denne tiden var det er borgelig miljø, det var viktig å se fin og flott ut, ha et velstående hjem og opprettholde fasaden. På denne tiden var det også viktig å gjøre slik som alle andre, og opprettholde status. Det var slikt at om faren jobbet i banken, skulle også sønnen jobbe i banken. Det var på en måte bestemt på forhånd hvem man skulle bli, eller hva man skulle bli. Dette viser også et litt naturalistisk syn, med determinisme. Ellers var det viktig å jobbe og bli noe stort. Kvinnene hadde lite frihet, det var noe aldeles galt om kvinnen forlot mannen sin, så da Nora dro fra både mann og barn ble det sannsynligvis mye folkesnakk. Dette var høyst uakseptabelt i datidens samfunn. Kvinnene var umyndige. Det var ulovlig å låne penger i en annens navn, og enda verre var det dersom det var en kvinne.

Ibsens dramaer er gjenomgående preget av et budskap. I ”Et Dukkehjem” ser vi at Nora bryter mange viktige normer for en kvinne på den tiden, og en kan si at det er kvinnesynet han debatterer mot. Dette var en mye omdiskutert sak både i realismen og naturalismen, og dersom en ser det i sammenheng med når kvinner fikk stemmerett kan det være en sammenheng.

I dette stykket viser Ibsen fram hvordan det egentlig er hjemme hos folk på denne tiden. Han skrev bøker til borgerskapet og ikke til de fattige. Denne boken handlet om hvordan folk hadde det på denne tiden, hvilket syn mannen hadde på kvinnen. Han får frem dette på en god måte, og en kan se hvorfor han ble en så stor forfatter som han ble. Han levde etter Georg Brandes prinsipp om at dersom litteratur skulle overleve, måtte det sette problemer under debatt, og det er nettopp dette han gjør, ikke bare med ”Et Dukkehjem”, men også med andre verk.